mandag 3. desember 2012

MENS JEG VENTER PÅ NOE STØRRE


Jeg har i fra begynnelsen av 90-åra tilbragt et ukjent antall døgn på en selvlaget åteplass en mil eller to fra der jeg bor. Det ble mange spennende opplevelser med hønsehauk og kongeørn og minnene sitter vel forvart både som slides og som gode minner i hjernebarken. Mange ble forbauset da de hørte at ørna oppholdt seg såpass nærme tvillingbyene her i Grenland, nedre Telemark,  som fra før av hadde et uriktig rykte om at her fantes ikke annet enn industriforurensning. Området har faktisk et yrende dyre- og fugleliv og bare få kilometer fra bysenterene føler man seg hensatt til å være helt andre steder enn kun noen minutters kjøring fra byene.

Åteplassen ligger et godt stykke fra kjøreveg oppe på en åsrygg og det har etter hvert føltes ganske slitsomt å bære rådyra opp til Ørnrygg som jeg har døpt plassen. I høst fikk jeg tillatelse av en skogeier her i distriktet til å kunne bruke skogsbilvegen hans og etter å ha gjort meg litt bedre kjent i området bestemte jeg meg for å sette opp kamuflasjeteltet ved en liten myr. Det er nok litt mindre sjanse for ørn i dette området, men både spurvehauk og hønsehauk burde det være mulig å få inn på åteplassen.  Teltet ble satt opp i oktober og spenningen har vært stor når jeg i mørket har sjekket åtet. Første rådyret  - en voksen bukk -ble raskt tømt for innmat, men ingen tydelige tegn til rovfugl så det var vel reven som var synderen denne gangen. Deretter skjedde det ingen ting på flere dager før plutselig hele rådyret med ståltråd festet til en liten furu jeg stakk ned i myra var borte vekk..... Nytt rådyr – et lite kje - ble plassert på samme sted men pr. i dag er det ikke rørt så dette ser litt dårlig ut. Jeg har så vidt sett et glimt av en spurvehauk som fløy over myra så jeg får vel leve i håpet om at bedre tider vil komme. Timene i teltet  har jeg foreløpig brukt til å fotografere nøtteskriker og diverse meiser. Og det kan være ganske utfordrende å få skarpe bilder av spesielt de små meisene som nesten ikke sitter stille i det hele tatt. J

Håper å komme tilbake med noen rovfuglbilder etter hvert!

Teltet er på plass men her gjenstår ennå å finne noen
passende sittegreiner mm.


Nøtteskriker er det mye av rundt åteplassen og brød,
solsikkefrø og nøtter går unna som varmt hvetebrød. 


Typisk positur på spettmeisen som like godt står med
hodet nedover som oppover.



Granmeisen har også etter hvert funnet ut at her er
det mat å få.


Rett før kuldeperioden slo til kom det et litt ufyselig
sluddvær med snø og regn om hverandre. Fuglene ble
ganske våte og tufsete etter hvert!



mandag 15. oktober 2012


Høstfjell.

Liten aktivitet på bloggen min og slik vil det antagelig fortsette med. J

Jeg var en liten tur på Haukelifjell 21. september i år i håp om å få tatt litt bilder av høstfargene. Det er vel drøye 20 mil å kjøre her fra nedre Telemark. Startet litt før 4 om morgenen og var på fjellet ca 3 timer senere idet morgenlyset kastet et vakkert skjær over vesthimmelen og fjella som var dekket av nysnø. Her var det ikke tid til å verken smake på kaffe eller spise niste! Ut av bilen i en fart for å prøve å rekke noen skudd av det magiske lyset som kun varer i noen minutter. Utrolig at jeg holdt meg på beina da jeg i passelig Northug-tempo forserte skråninger med kampestein, lyng som nådde meg til livet og blaute myrer for å finne meg et motiv. Det vokste noen krokete bjørker her og der som kanskje kunne egne seg som litt forgrunn, stativet godt plassert i lyngen, 17-40mm påmontert min 7D og gradert gråfilter skulle vel gjøre susen. Dæggern.......pusten min gikk som en blåsebelg og med minus 4 grader i lufta og min varme, fuktige pust på filteret var det ikke mange detaljer som klarte å trenge igjennom den doggen der. En gryende panikk begynte å gjøre seg gjeldene da jeg frenetisk begynte å lete gjennom sekken etter tørkepapir til jeg endelig husket på at jeg la det jo i jakkelomma for at det skulle være raskt å finne.... Til slutt var filteret klarert til bruk og noen behagelig klikkelyder fra kameraet bekreftet at Knut endelig var i gang. Det var vanskelig å eksponere med de store kontrastene forårsaket av morgenlyset på snøen mens forgrunnen fremdeles lå i skyggen og resultatet kunne nok blitt bedre men tross alt ikke alt for galt. Det kunne se ut som om jeg var litt for tidlig ute da de kraftigste fargene i lyngen og dvergbjørka manglet.

Været denne dagen ble nesten litt for fint. Sterk sol medførte harde kontraster og midt på dagen lå jeg for det meste og slappet av i lyngen og fulgte de få, lette skyenes ferd over himmelhvelvingen. Avsluttet dagen ved å ta et bilde av en fjellbjørk mot et lite tjenn der den gullfargede himmelen speilet seg i vannet.







onsdag 8. august 2012

VED STORLOMVANNET


I løpet av sommeren har jeg jevnlig besøkt et vann der et storlompar hekker. I fjor fikk de fram to unger som begge vokste opp og jeg var spent på om lomparet også i år ville være heldige med hekking. Det er sjelden det ferdes folk ved dette vannet så jeg satte opp kamuteltet et sted i vannkanten og krysset fingrene for at det kunne bli stående der gjennom sommermånedene uten at uvedkommende ville ødelegge eller stjele det. Nå ble det ikke til at jeg oppsøkte vannet så ofte som planlagt men jeg fikk meg noen overnattinger og kvelder i teltet samt satt også noen kvelder andre steder ved vannet. Som vanlig ble det en del bomturer der jeg kun så lomene langt ute på vannet men noen ganger var jeg heldig og fikk de noe nærmere. Alle bildene av lomene er tatt med 300mm F 2.8. I mangel av en 500mm brukte jeg som oftest 1,4 og 2,0 konverter.

Lomene fikk 2 unger. Etter noen uker var den ene forsvunnet.... Den andre har inntil nå klart seg bra og er antagelig flygedyktig i løpet av noen dager nå i august.

Man opplever mange fine stemninger når man oppholder seg nesten et døgn av gangen ved et bortgjemt skogsvann. Finest er det når sola er i ferd med å gå ned men ennå skinner på den motsatte åslia som lager et praktfullt gjenskinn av gull i det stille vannet og de første timene etter en kort sommernatt da morgentåka virvler og driver hvileløst over vannet. Det er da man ønsker å ha lomene i søkeren, men som oftest glimret de med sitt fravær.






tirsdag 8. mai 2012

Mer orrhaneleik i Siljan


Ble liksom ikke helt ferdig med orrhaneleiken etter de to døgn jeg tidligere skrev om her på bloggen. Å oppleve vårmorgenen ute i naturen når alt igjen våkner til liv, fuglesangen, lukten av fuktig jord, lyset i de tidlige morgentimer, breddfulle, klukkende smeltebekker, rugdas kvelds- og morgentrekk med så mye, mye mer lokker og trekker meg ut fra husets fire vegger. Jeg er ikke vanskelig å be og som pensjonist har jeg nå adskillig  mer tid å bruke på mine egne interesser.

Kan derfor nå se tilbake på tilsammen fem døgn på samme orrhaneleik med meget skiftende vær (snøvær, tåke, sprutregn og skyfritt) og føler vel nå at jeg er sånn nogenlunde fornøyd. J

En blir liksom ikke lei av å sitte i skjul helt innpå leiken og kunne ha det privilegium å bivåne hvordan slekt følger slekters gang i en snodig oppvisning av lyd, bevegelse og farger.  Når jeg tenker tilbake på disse opplevelsene ser jeg noen ganger for meg et virrvarr av farger, der sort, hvitt og sterkt rødt er de dominante fargene.

Tenkte litt på det på en av disse turene og bestemte meg for å prøve å fange noe av det abstrakte inntrykket en slik orrhaneleik gir meg. Legger derfor inn noen forsøk på slike bilder samt flere “vanlige” leikbilder. Er nok ikke kommet helt i mål men har i hvert fall et grunnlag for å spinne videre på dette til neste år.  










tirsdag 24. april 2012

ORRHANELEIK I SILJAN


Tunge skyer samlet seg over hodet mitt da jeg parkerte bilen og gjorde meg klar til den noe slitsomme marsjen til en liten orrhaneleik  jeg hadde besøkt en gang tidligere for et par år siden. Leiken ligger på toppen av en ås - altså ingen myr slik man gjerne forbinder en orrhaneleik med – og for mine noe tilårskomne ben føles det som en hard utfordring å komme seg trygt opp de bratte skråningene.  Jeg var litt spent på hvordan det var med snøforholdene som fort kan bli en ekstra belastning for å komme i mål og derfor var trugene også med på lasset.  En god følelse fylte meg da det fløy to flokker med kortnebbgjess nordover dalen og kvekket en “god tur”-hilsen til meg idet jeg begynte på stigningene.  

Etter den værste stigningen flatet terrenget seg litt ut og trugene ble satt på. Snøen lå ennå på myrene men virket ganske så fast og fin. Med sorg i hjertet passerte jeg min gamle tiurleik. Der hvor jeg har hatt så mange gode opplevelser opp gjennom årene er det nå forlatt og stille. Ingen tiur besøker stedet om våren lenger.  Sannsynligvis to grunner til det. Det minket litt på bestanden de siste årene det var leik der og så fant skaueieren på å hogge ut et stort skogsområde der de avsluttet hogsten knappe 50 meter fra leiken... Ikke det første stedet jeg har erfart dette. Håper å få forståelse for at jeg blir både provosert, forbannet og ikke så lite lei meg når jeg tenker på dette.

Lette regnbyger jaget raskt over åsen på veg oppover mot toppen men akkurat idet jeg nådde målet stakk sola fram og fikk fuktigheten i terrenget til å dampe som små geysirer opp fra de nakne fjellrabbene omkranset av røsslyng. Lite snø her på toppen. Den varme sommeruka tidligere i vår hadde nok tatt knekken på den til tross for at jeg nå befant meg på 600 meters høyde.

Har brukt mange forskjellige kamutelt/fototelt opp gjennom årene, fra selvlaget med stor hjelp av kona til diverse mer eller mindre egnede via nettet. “Doghouse” fra Ameristep ser jeg mange bruker og selv om det først og fremst er beregnet på jegere er det fullt brukbart til den hobbyen vi fugle- og dyrefotografer driver med. Har brukt et slikt i mange år men som nå har sett sine beste dager med glidelåser som er gått i stykker mm. Billig og veldig raskt å sette opp. Ulempen er litt stor vekt og litt mye drass å bære på i tillegg til ryggsekken.  På denne turen brukte jeg et telt jeg kjøpte for noen år siden fra Wildlife Watching Supplies i England. Et fototelt (altså produsert for fotografer) som heter Dome Hide. Kan fåes i mange størrelser og med mange personlige ønsker. Det jeg har er 1,5x1,5m. Det holder akkurat for meg til å overnatte i ved å ligge diagonalt. Kan også kjøpes fra norske nettbutikker men da har man neppe samme mulighet til personlige ønsker. Betraktelig dyrere enn Doghouse men meget godt tilrettelagt for fotografer. Settes raskt opp på gammeldagsmåten og rulles sammen til en grei pølse som festes på ryggsekken. Legger inn noen bilder av det.






Har alltid et problem med å bestemme hvor teltet skal settes opp når jeg er på en leikplass. På denne leiken er det altså ikke noen myr men små, flate fjellsvaer omringet av røsslyng. Siden snøen tydeligvis hadde smeltet for en stund siden hadde lynget reist seg ganske høyt og forhindret i stor grad sikten bort til nest åpning. Fant møkk flere steder og etter mye fram og tilbake fant jeg meg til slutt en plass jeg trodde var bra.

Det er en deilig følelse når man endelig har kommet på plass, fått på seg tørre, varme klær og sitter med beina langt nede i soveposen med fjellduken  rundt! Lytte til lydene på utsiden av teltet og vente i spenning på at orrhanene er innom når dagen drar på hell. Da jeg lå her på leiken sist kom hanene innom mens sola ennå var oppe. Dette skjedde ikke nå. Til slutt tok jeg kvelden og ble liggende og lytte mens mørket langsomt senket seg. Ble ganske pessimistisk etter hvert men til slutt hørte jeg en velkjent sjoing i nærheten og kunne konstatere at de nok var fit for fight neste morgen. Ble liggende en stund før jeg sovnet med kald luft rundt nesetippen, regndrypp på teltduken og en ganske så sur liten bris som smøg seg inn i teltet. Våknet “tusen ganger” i løpet av natta og lå og hørte på vindsus og nedbør som slo mot teltet.

Endelig hørte jeg hanene sjoe og buldre utenfor, den ene nesten helt inn til teltveggen. Ble liggende litt og bare nyte lyden av villmark. Det lysnet litt etter hvert og stor ble min overraskelse ved første forsiktige gløtt ut fotogluggen. Naturen hadde tatt på seg vinterkappa igjen og i mørket ante jeg sorte vesener som beveget seg til og fra med sjoing, buldring og aggressive lyder. Altfor mørkt til å fotografere ennå og med de sorte fuglene mot nysnøen kunne det bli litt av en utfordring. Plutselig fløy den nærmeste orrhanen opp og dro med seg resten. Pokkern å, akkurat nå som lyset ble bedre! Det var nok ikke flere enn 4-5 haner her og nå var alle borte vekk. Laaaang tid gikk uten at noe skjedde men endelig var de tilbake og nå var det fotolys. Med 70-200 samt 1,4x forlenger fikk jeg tatt en del “vanlige” bilder. Ikke noe spesielt men greie nok. Fikk inntrykk av at det var litt lite fart i hanene denne morgenen. Ble liksom ikke de største feidene dem imellom. Litt tidlig for at hønene var innom  var kanskje grunnen til en litt laber stemning. Igjen ble de skremt av ett eller annet (neppe meg) og dro av gårde. Det viste seg at “dett var dett”.  De kom ikke tilbake denne morgenen.








Jeg skulle være på leiken et døgn til og tok en runde i området etter å ha slappet av litt. Fant ferske revespor. Revefanten kjente nok til at det gikk feite steiker rundt her på morrakvisten! Litt lenger nede i lia, bare 3-400 m fra teltet kom jeg overraskende over ferske tiurspor der vingestripene sto som to parallelle linjer langs sporet. Jøsses! Kanskje jeg kunne flytte teltet hit etter hvert. Neste morgen og etter en tredje overnatting noen dager senere var det imidlertid ingen spor her så dette så ut til å være en kar som flyttet seg over et stort område. Nei, - jeg får nok bare fortsette å tråle skauene på jakt etter en ny tiurleik.

Den neste morgenen var det fremdeles ganske labert på leiken og det samme gjentok seg noen dager senere. Fikk 2 morgener med nysnø og 1 med snøbart. Har ennå ikke gjort meg ferdig med denne orrfuglleiken. Teltet står der oppe ennå og jeg tar nok en tur til helga i håp om at det tripper noen frøkener inn på leiken for å få litt mer fart i kara!



På hjemvegen siste dag - med nytt snøfall på natta – var det harehopp overalt. Legger ved et bilde av harenes motorveg over den samme myra hvor jeg så tiurspora.     






fredag 6. april 2012

Om forkjølelse og sletting av bilder...



Forkjølelse er noe herk. Det passer aldri og heldigvis er jeg stort sett forskånet fra å bli rammet av denne hoste og snufsetilstanden. “Drikk tran og ikke dusj for ofte” – sier jeg som oftest til mine mindre heldige familiemedlemmer og venner, ganske høy på pæra og ikke så lite stolt over at jeg enda en gang har klart å holde disse fæle basseluskene unna min private kropp. Tran har jeg også drukket denne vinteren, rett fra flaska mens mine nærmeste snur ryggen mot meg og grøsser bare ved å høre surklingen når den feite drikken smører spiserøret på veg ned mot magen. Her ser dere et ekte mannfolk! Nam, nam, gliser jeg og smiler litt overbærende over disse puslingene som hoster om kapp og stikker termometeret opp i unevnelige steder mens de kappes om hvem som er dårligst.

Men hvor lenge var Adam i Paradis! Mulig det har blitt for mye dusjing for de forbannede minikrabatene må ha funnet en ørliten åpning i mitt bastante forsvarsskjold. Den siste uka vil jeg helst glemme, ikke bare på grunn av forkjølelsen som herjer i kroppen men like mye for de lite skjulte små tilfredse smilene som de andre i husstanden går rundt med.....  Nåvel, antar at det har vært en produkjsonsfeil ved Møllers Tran så jeg får ta en telefon til direktøren over påske før jeg kjøper inn neste kasse for sommersesongen.

Dette skulle egentlig bare være et enkelt innlegg om sletting av bilder men skrivekløa tok litt overhånd nå som jeg begynner å friskne til! Det jeg egentlig skulle ha sagt var at nå som jeg forstår at jeg vil stå det over og kjenner at kreftene langsomt vender tilbake etter dette alvorlige sykdomsanfallet med feber langt oppe i nærheten av 38, er altså at man må se det positive i det og bruke dagene til å  gå igjennom tusenvis av gamle bilder som ligger og tar opp plass i mine back-up-er. Jeg er sørgelig klar over at jeg er altfor dårlig til å slette halvgode bilder og nærmest like bilder av samme motiv. Dessuten har man forhåpentligvis forbedret seg gjennom årene og bilder som jeg tidligere var stolt av har jeg fått mye bedre versoner av senere.

Moralen må vel være: Sørg for å bli litt forkjøla med jevne mellomrom så du får tid til å gå igjennom bildefilene dine!

Legger ved to versoner av en fin januarkveld på Mølen i Brunlanes da det ble et helt utrolig fargesprakende lys og et bilde av en svarttrost tatt nå på vårparten i hagen da vinteren kom på gjenvisitt.




lørdag 10. mars 2012

I en tynn tråd

Da jeg var ung, sånn ca 13-14 år, så jeg i misunnelse på de “voksne” guttene og jentene som var så gamle at de kunne gå på kinoforestillinger merket “V”. Tenk så heldige de var som hadde oppnådd den magiske alderen som gjorde det lovlig å kunne se inn i den verdenen de voksne omgav seg med. Spennende krigs- og krimfilmer, gysere som gjorde at man knapt fikk sove den påfølgende natta og kanskje til og med en og annen kjærlighetsfilm med litt vovede scener.

Årene er gått, - ja, ganske mange faktisk og ikke så rent raske etter hvert heller, og nå sitter jeg her som pensjonist og blåser mer eller mindre i kinoreklamer, iPod med Multi-Touch, mobiler med innebygd FM-radio og skritteller,  --  den ene oppfinnelsen etter den andre av diverse tekniske vidundere og ALLE er nærmest et MUST for å overleve i vår verden.......får man inntrykk av.... Ikke greit å være ungdom nå for tida. Men det var det neimen ikke før heller, da man måtte gjemme Kurer-radioen under dyna seint på søndagskvelden for å lytte på Radio Lux sin ukentlige avspilling av Top Twenty. J

Rart det der med hvordan interessene forandrer seg etter som åra bygger seg på. Nå er det mye mer selve Livet jeg er opptatt av – skjebner til venner og kjente, sykdommer, død og elendighet. Tanker på en god kamerat fra folkeskolen som i tidlig alder døde fra kone og barn. Jevnaldrende brødre og søstre i sjelen som har hatt en mer strevsom ferd gjennom livet enn det jeg har opplevd. Og andre sjelsvenner som har gått karrierestigen og sitter som vinnere og har nådd Målet i livet. Som pensjonist blir man kanskje en liten filosof som sitter der og undrer seg over alle disse dager som kom og gikk – det var jo nesten hele livet mitt? Og hvor lite som skal til av tilfeldigheter før livstråden blir kuttet tvert, - en liten uoppmerksomhet i trafikken, en snikende sykdom som avgjør ens skjebne, et uheldig ord i drosjekøen, ja selv en enkel operasjon på sykehuset og snipp, snapp, snute.....du er ute.

Kanskje det var disse tankene som spøkte i mitt hode da jeg kom over dette motivet i hjorteskogen til mine svigerforeldre på Vestlandet. Livet vårt henger egentlig i en tynn tråd, så sørg for å ta vare på hver dag så godt du kan, smil til livet og sats på at livet smiler til deg!

tirsdag 6. mars 2012

Jeg lengter

Det er i begynnelsen av mars og jeg lengter.........lengter etter våren. Lengter etter at bakkene i sørhellingane griner vekk sine siste snøklatter i en varm og livgivende vårsol. En sol som gløder mot bleike nordmenn der vi sitter og suger til oss lyset som bærer vitne om en ny årstid. En kan formelig kjenne hvordan en kryper ut av skallet som vi har gjemt oss inne i gjennom uker med mørke og kulde, regn, sludd og snø.

Jeg lengter etter  igjen å oppleve krokus som ubegripelig klarer å bryte seg opp gjennom en iskald steinhard jordskorpe og som i pur takknemlighet sender en fargerik takk tilbake til den gule stjerna som året før ga den nok energi til å overleve enda en vinter.

Jeg lengter etter igjen å kunne vandre med mitt kamera inn i Kjærskauen og finne tilbake til min faste plass der den hvite, yndige gaukesyreblomsten nikker velkommen til meg der jeg trår forsiktig i en grønn eng av kløverlignende gaukesyreblad.

Og jeg lengter etter igjen å treffe på hasselbusken som fristende, dog litt forlegent stikker ut sin sterkt fargede hunnblomst mens hannblomsten henger naken og gul ned fra samme kvist.

Jeg lengter......og vet at jeg blir hørt....snart.......