Storlomen er til tross for manglende
fargeprakt en vakker fugl med sine sjatteringer av grått, sort og hvitt. Jeg er
så heldig å ha et hekkende par ikke så langt fra der jeg bor og har fulgt godt
med på deres levemåte de siste sommerene, jfr. tidligere blogginnlegg. De
bildene jeg legger inn nå er alle tatt fra kamuflasjetelt fast montert gjennom
sommermånedene i nærheten av reiret (ca. 75 meter) og har ikke medført unormalt
stort stress for fuglene da jeg stort sett har beveget meg inn og ut av teltet
når lomene har oppholdt seg andre steder. Reirfotografering skal man være uhyre
forsiktig med og spesielt med slike forsiktige fugler som storlomen. Å sette
opp kamuflasjen andre steder langs vannet er nok et like godt alternativ da
lomene søker over et forholdsvis stort område etter føde.
Det ble en sein vår i år og isen lå
på vannet mye lenger enn vanlig. 13.mai ble lomene observert rundt den lille
holmen der de tidligere har hatt reiret sitt og jeg regnet med at egga straks
ville bli lagt. Kan ikke nekte for at et lite stikk av forventning og glede fór
gjennom meg med tanke på nye, fine stunder som jeg ville få sammen med lomene.
Så satte det dårlige været igang med store nedbørsmengder og da jeg sjekket
forholdene 24.mai sto vannet godt over rugeplassen. Om lomen hadde lagt egg er
ukjent. Ingen lom var å se og jeg var redd de hadde forlatt området pga
oversvømmelsen. 2.juni var lomen tilbake og lå på reiret. Forvirrende tanker i
hodet mitt.....lå den på egg som hadde vært oversvømt i flere dager eller hadde
den lagt nye egg???
Måtte vente helt til 2. juli før jeg
endelig fikk se at alt strevet til lomene hadde båret frukter....nemlig to små
nøster som duppet opp og ned i bølgene i kjølvannet til mammaen sin. Så ble
rugingen vellykket allikevel! Det ble en flott sommernatt ved storlomvannet. Som
ofte før ble det litt urolig søvn i et lite telt med ujevn “madrass” og
innpåslitne mygg men pytt, hva gjorde vel det! Lomene hadde jo fått fram to
unger. Dessuten ble sommernatten akkompagnert av rugdas merkelige trekk over
grantoppene, en ugles mystiske ul fra den mørke lia og natteravnens svingende,
monotoniske lyd som om ei trollkjerring satt oppe i åsen og nynnet en evig og
uendelig sang om sin make som sprakk da sola kom så aldeles uventet opp over
øståsen.
Neste gang jeg besøkte teltet var den
8.juli. Hannen lå rolig på vannet mens maken med ungene ikke var å se. Det tok
lang tid før maken kom svømmende i retning den lille holmen der reiret ligger.
Men......hvor var ungene? Ingen unger var å se og engstelsen steg mens timene
gikk og fremdeles ingen unger viste seg. Da skumringen lydløst listet seg over
vannet la lomene seg som vanlig rett på utsiden av holmen der de ble liggende
til det igjen lysnet mot en ny dag. Det var bare å avfinne seg med det. Ungene
var døde.... Naturen er ubarmhjertelig på så mange måter og hva som var grunnen
til at ungene ikke overlevde er ikke lett å si. Sykdom, rovfugl/dyr.... hva vet
jeg. Sørgelig var det i alle fall. Storlomen oppholder seg fortsatt ved vannet
men vil om ikke lenge trekke ut mot kysten der de kanskje vil overvintre før de
forhåpentligvis begge er tilbake neste vår for igjen å begynne på
forberedelsene til en ny hekking.....og som alltid.....med ukjent resultat.
Kan føye til at vannet stadig har
blitt besøkt av fiskeørn, ofte to stykker sammen. Har bestandig hørt at fiskeørna
kun lever av fisk men fikk nylig se at den kom flyvende rett mot de voksne
lomene som dukket unna. Nå er jo de voksne lomene altfor store til at fiskeørna
kan ta de men kan det være mulig at den kan forsøke seg på ungene?
Bildene er tatt med Canon 5DIII,
300mm2,8 og 1,4x, 2x og faktisk 2x+1,7x så kvaliteten er nok ikke helt på topp.
J
Reiret ligger godt skjult i sivet på en liten holme.
Tidlig morgen ved storlomvannet.
Ungene har endelig blitt klekket.
Hannen kom stadig med altfor stor fisk for de små ungene.
Vannet blir jevnlig besøkt av fiskeørn.