torsdag 20. november 2014

Det lille tjernet.

Gjennom et forholdsvis langt liv – 68 år – har jeg trasket rundt i de fleste skoger her i nærområdet i Grenland, først på ryggen til pappaen min, senere med egen sekk, kikkert og matpakke og etterhvert fotoutstyr som tynget ned ryggsekken litt for mye noen ganger.  Mange flotte steder å besøke og mange fine opplevelser å kunne leve på når en gang alderdommen slår til for fullt og helsa blir såpass dårlig at jeg ikke lenger kan komme meg ut til mine drømmesteder. For det er ikke til å nekte for, - alderdommen sniker seg  nærmere dag for dag og små plager som ennå er betydningsløse vil etterhvert kunne vokse seg større og alvorligere ettersom årene går.
I ryggsekken ligger det bestandig en notisbok og blyant . Det er blitt mange notisbøker opp igjennom årene der jeg prøver å sette ord på hva jeg ser og hører på utallige rusleturer. Ja, - jeg kaller det rusleturer. Jeg er ikke den typen som i hurtig fart legger kilometerene raskest mulig bak meg for å sette en nye personlig rekord. Jeg går sakte........noen ganger veldig sakte og tar hensyn til vær og vind i håp om å kunne komme nærmere inn på dyre- og fuglelivet. Sjelden at jeg går i oppmerkede turstier men bruker dyretråkk og topografi  der jeg blir belønnet med så mye mer enn en rask trimtur vil gi deg. I hvert fall slik jeg ser det. J
Alle som er ofte ute på tur vil før eller senere finne seg en eller flere favorittplasser som man stadig vender tilbake til. Det kan ta uker og måneder mellom hver gang man oppsøker stedet, men bak i bevisstheten dukker det – i hvert fall hos meg – jevnlig opp bilder av plasser som nærmest roper ut at – lenge siden sist, hvor blir du av?  En av mine favorittplasser er et lite, unnselig tjern. Svart, stille vann der du mer aner enn vet at storørreten gjemmer seg i det ukjente dypet. Mangefarget flytetorv lokker deg ut mot vannkanten, men vær obs......plutselig kan den vakre torven briste og du må kjempe for å komme deg opp på trygg grunn igjen. Furutrær står ranke og stolte rundt deler av tjernet og på bakken rundt de kan du ane gamle spor av dyrelivet som holder til rundt her. Beveren har stundom hatt sitt tilhold her men de siste årene har jeg ikke sett noe til den. Elg, rådyr og hjort vil i tørre somre bruke tjernet som sitt vannreservoar. Ferske gaupespor i snøen. Men det har minket på dyrelivet de siste årene. Spesielt elgbestanden har hatt en merkbar nedgang. Jeg tenker tilbake på de mange gangene jeg har sittet her med kamera på stativ, med ørene “på stilk” og lyttet etter avslørende små knekk av kvister, surkling i myra eller kontaktlyden mellom elgku og kalv. De gangene når jeg ubemerket kunne sitte og se på at elgkua tørst slurper i seg vann mens kalven sto tett inntil henne, elgoksen som var så tørst at da den på grunn av en enslig fisker måtte snu før den kom fram til tjernet og tok en lang omveg over til den andre siden for deretter å komme fram rett bak ryggen min. En annen okse som sto og drakk da flytetorva ga etter og elgen fikk seg et ufrivillig bad. Lyden fra beitende hjortedyr tett innpå teltduken en halvmørk sommernatt og ikke minst elgen som gikk gjennom den råtne vårisen og kjempet lenge for livet sitt før den klarte å komme seg på trygg grunn.


Det lille tjernet ligger der ennå og holder på sine hemmeligheter..... 

Lenge siden jeg var der nå. 
Jeg tror jaggu jeg skal ta meg en tur dit i morgen......  

   

mandag 10. november 2014

Kraftige diskusjoner da VM i spurvhaukstafett ble arrangert i Nedre Telemark.

Den årlige spurvhaukstafett på skrånende furustokk ble som vanlig arrangert i Bjørkedal rett utenfor Porsgrunn by her om dagen. Denne gang var arrangementet også godtatt som et verdensmesterskap hvilket skapte ekstra spenning og atmosfære rundt konkurransen. Det ble en del diskusjon i juryen bestående av tre nøtteskriker, tre skjærer og én korp da det viste seg at det kun var ett lag påmeldt,  men etter litt frem og tilbake der de enkelte jurymedlemmer talte sterkt for sine meninger ble det besluttet å fortsette med arrangementet. Det deltagende lag besto av to lokale stjerner – den meget lovende Fridtjof Hauk og den erfarne og kjente Drua Hauk, populært kalt Dua grunnet hans egenskap ved å nedlegge omegnens kvinnelige skogsduer. Fridtjof var pekt ut til å starte 1. etappe som besto av tur/retur furustokken tre ganger hvoretter Dua skulle fortsette tre ganger. Deretter to ganger på hver og til sist én gang hver.
I et skiftende vær med tåke, regn og sol satte starteren – den erfarne og dyktige Fredrik Ravn – løpet i gang med et kraftig rop som gjallet mellom åsene.  Tilskuerne satt spente av forventning i det starten gikk og et lite gisp hørtes da Fridtjof fikk et lite glipptak på den sleipe furustokken. Han tok seg imidlertid suverent inn igjen og satte opp et drepende tempo. Ved vekslingen var han allerede ett sekund foran sin personlige rekord og nå var det Dua sin tur! Like suverent som Fridtjof satte han igang i samme drepende tempo som sin makker og ved neste passering lå de 2,5 sekunder foran gjeldende verdensrekord. Ved siste vending holdt det på å gå galt for Dua da han i den voldsomme farten skled nesten utfor stammen idet han skulle spurte inn til mål. Han kom seg heldigvis velberget videre og publikum kunne konstatere at en ny verdensrekord var i havn! Jubelen sto høyt i været da de to deltagerne omfavnet hverandre med klør og vinger. Men.....hva var det? En urolighet spredte seg blant tilskuerne da juryens formann – Skrika Nøttulf – trommet sammen til et uventet jurymøte. Straks etterpå ble Dua innkalt til samme møte der tilskuerne ble vitne til en etterhvert høylydt diskusjon med flaksing, nebbhakking og det som værre er. Dua forlot etter hvert møtet og kom i kraftig disputt på furustokken med Skrika Olivia – kjent for sin vakre sangstemme -   som visstnok hadde lagt inn protest til juryen på grunn av at Dua hadde brukt vingene da han gled før siste innspurten. Iflg. vedtektene var det kun lov til å bruke ben og klør under utøvelsen av stafetten og følgelig måtte juryen gå til det sørgelige og upopulære skritt å diskvalifisere Dua.

Det rådet etter hvert lynsjestemning over myra der konkurransen hadde funnet sted og da Fridtjof Hauk i et ubevoktet øyeblikk så sitt snitt til å spise opp Skrika Olivia fant fotografen det tryggest å snike seg stille vekk fra urolighetene.......



 Fredrik Ravn setter igang stafetten



Fridtjof Hauk i kjent stil på første etappe



Drua Hauk populært kalt "Dua" knipset idet
han glir før spurten


 Skrika Nøttulf - den meget erfarne og rettferdige
formann i juryen, her fanget etter en ufyselig regnskur    



Fridtjof Hauk og Skrika Olivia straks før Olivia ble historie.....