ULVEJAKT

Første februar i år ble en ung hannulv på 45 kg skutt i Nome i Telemark på grensen mot Drangedal etter en intens jakt der ca. 80 jegere deltok. Ulven hadde de siste ukene blitt observert i området Bamble, Skien, Nome og Drangedal. Formannen i Telemark Senterparti – Beate Marie Dahl Eide – roste jaktlaget for en utmerket innsats og kalte dagen for en historisk dag...... Det er 150 år siden det sist ble skutt en ulv i Telemark.

Stortinget har bestemt at Telemark er et av de områder som skal være ulvefri sone. Derfor ble det raskt innvilget lisensjakt på denne unge ulven som ikke visste noe om den fatale bestemmelsen den gjorde når den trakk vestover fra grensestrøkene mot Sverige. Den fikk ikke en gang en mulighet til eventuelt å vende tilbake til tryggere omgivelser men måtte altså drepes så raskt som mulig, midt på vinteren da alle sauer er trygt plassert i fjøset. At 80 jegere sto på for fullt dag og natt for å få “æren” av å skyte en ulv er kanskje ikke så rart. Det ligger vel i mange jegeres natur at det å skyte den største, det sjeldneste, det farligste vil ved siden av egen tilfredsstillelse også føre til en viss høyere aktelse fra sine medjegere jfr. vår egen kjære hobby som fotografer. Derimot syntes jeg det er ganske uforståelig at Stortinget virkelig har gått til det skritt å innskrenke ulvens frihet så drastisk her i Sør-Norge. Det ligger i ulvens natur at den trekker ut for å danne sitt eget revir og lignende hendelser som denne vil nok jevnlig skje i fremtiden. Jeg skammer meg faktisk på menneskets vegne at det ikke skal være mulig å kunne leve med dette stolte dyret i våre skoger.

Jeg leser i kveld i nettavisene at det i dag er observert nye ferske ulvespor i nedre Drangedal.....

     

Bildene her er tatt i Dyreparken i Kristiansand.

Kongeørn – eldre bilder mm.

Ettersom årene går og tankene om evighetens store spørsmål stadig oftere dukker opp i bevisstheten må man noen ganger sette seg i ro og mak ned i godstolen og tenke litt over det livet man inntil nå har lagt bak seg. Temaene kan være så mange men i denne bloggen er det vel først og fremst fotointeressen og naturopplevelsene det bør dreie seg om. Det har blitt tyngre å gjennomføre de samme turene som jeg gjorde for ti år siden, delvis pga at alderen krever sitt men også fordi virkningene av et tosifret antall flåttbitt har medført at jeg sliter litt ekstra. Jeg har derfor mer eller mindre oppgitt å bruke mine to gamle åtesteder hvor begge lå på god avstand og med bratt stigning opp fra der man kan forvente vanlig menneskelig aktivitet. Tror jeg på det meste brukte ca. tre timer på truger i dyp nysnø opp til Ørnrygg som jeg kalte stedet. Men litt av sjela mi ligger igjen der oppe i det etterhvert så musespiste fotoskjulet og det ligger ennå igjen et lite håp om å få benyttet det en eller annen gang i fremtiden. Mange undrer seg sikkert på hvorfor man år etter år bruker så mye energi og utallige timer på å få noen skarve bilder av denne rovfuglen. Det er jo så mye annet man også kan ta bilder av og jeg må nok medgi at det har gått ut over andre fotoprosjekter og turer jeg kunne tenkt meg, men å sitte på ti-femten meters avstand å betrakte en eller flere kongeørner som river og sliter i et åte og oppviser en rå kraft og eleganse man skal lenge lete etter....ja, det er for meg toppen av en naturopplevelse.  Gleden var derfor stor da jeg på mitt nye, lett tilgjengelige åtested nå ved nyttårstider ganske uventet fikk kort besøk av kongeørna. Kanskje som et “takk for sist” gjennom mange år! J

Fra det nye åtestedet. Ørna fløy avgårde fra rådyret og satte seg  i ei tørrgran. Nyttet ikke med 70-200 mm og fant fram en 2x extender men den var dypfryst av å ligge på teltbunnen og det begynte å dogge i objektivet på et blunk. Ble allikevel noen få bilder av det. 400 mm 1/60 bl.5,6 ISO 800.

Turen opp til det gamle åtestedet ble ganske strabasiøs enkelt ganger når nysnøen lå dyp. Gikk med truger og med korte skritt for å gjøre det lettest mulig å gå når jeg neste gang skulle bære opp rådyr.

Ørnrygghytta. Noen ganger hadde naturen sørget for en ekstra flott 
vinterkamuflasje

Hytta omtrent slik den ser ut nå. 

Vi ser som oftest på naturen med litt romantiske øyne og glemmer fort at for de fleste skapninger er dets tilstedeværelse hele tiden en kamp på liv og død.

Kongeørna gjør seg klar til å forlate Ørnrygg. 

Etter å ha vært på åteplassen hele ettermiddagen hendte det ikke sjelden at ørna satte seg i et tre i nærheten....

 ....for å skue ut over sitt jaktområde før hun fløy videre til nattekvist.

  ____________________________________________________________________

 Enten man fotograferer eller har en annen hobby, - det viktigste er å  jevnlig komme seg ut i naturen......

....for å koble av fra hverdagens stress og mas.... 

 ....å fylle opp kroppen med nytt overskudd og energi....

 ....enten man ser en liten vinterrødstrupe i motlys....

 ....en vakker nøtteskrike i morgenregn....

....eller en tidlig morgenstund når høstens første frostnatt har satt sitt preg på landskapet. 

Ringmerket kongeørn.

Legger inn et bilde til av kongeørna jeg fikk besøk av for en ukes tid siden. Fikk sett beina fra litt forskjellige vinkler og tror det kanskje er mulig å kunne identifisere den. Ville jo vært interessant å få greie på hvor og når den ble merket. :)

Høsttur og rapport fra åteplassen.

De fleste av oss som liker å ferdes ute i naturen har nok opp gjennom årene fått seg enkelte favorittplasser som de jevnlig vender tilbake til. Noen av stedene betyr så mye for oss og er såpass sårbare at man velger å ikke dele opplysningene med andre enn sine aller nærmeste venner og som kan holde på en hemmelighet. Jeg har også noen slike steder som betyr ekstra mye for meg. Noen ganger tenker jeg som så at jeg er en egoistisk gamling som ikke unner andre gleden ved å oppleve disse praktfulle stedene. Jeg har da ikke enerett på de! Men så tenker jeg tilbake på egne og andres erfaringer om hva som ofte skjer når en flott fiskeplass, en vakker bortgjemt badestrand eller en eldgammel tiurleik blir kjent av allmenheten. Fiskeplassen og badestranda blir fylt opp av engangsgriller og søppel og på tiurleiken sitter man ute ved bålet til altfor seint på kvelden. Er man heldig og ser en tiur på morgenen så tror man spillet er slutt så fort tiuren tar en pause før solspillet har tatt til og man strømmer ut av teltet/gapahuken for å koke kaffe mm. 

Nåvel, kanskje jeg overdriver litt men det er utrolig mange mennesker som ikke vet å oppføre seg i naturen. En plass, eller rettere sagt et område som jeg jevnlig besøker tenkte jeg å vise tre bilder fra, -  og jeg kan si så mye som at det er i området Gjerstad/Nissedal/Drangedal. Et område som i de siste år har fått flere naturreservat. Mindre daler brer seg inn i området med blinkende vann, myrer og elver mens åssidene ofte er blanke svaer med skrinn jord. I skrivende stund ser det ut til at en ulv har tilhold her men fortsetter den å holde seg i området tar det vel ikke lang tid før dens dager er omme.....

I forrige blogginnlegg ventet jeg på “noe større”. Altså at noe større enn meisene og nøtteskrikene skulle besøke den nye åteplassen min. Jeg tenkte da på spurvehauk og hønsehauk som det burde være en bestand av i området. Sannsynligvis ble det første rådyret jeg la ut fjernet av gaupe. Da det senere ble sporsnø fant jeg ved to anledninger ferske spor som lignet svært på gaupespor men et tynt skarelag gjorde det vanskelig å se detaljer. Spennende. Fram til jul skjedde det ikke noe mer og jeg tok en liten pause fram til over nyttår. Stor overraskelse da jeg sjekket plassen på nytt. Rådyret nesten spist opp og lange sprøyt av avføring vitnet om ørnebesøk. Nytt rådyr ble lagt på plass og kvelden etter sjekket jeg på nytt. Allerede åpnet! Neste morgen var jeg på plass i teltet ved sjutida. 300 mm ble igjen hjemme da åtet lå farlig nærme teltet så 7D-en ble påmontert en 70-200mm. De vanlige meisene og skrikene kom i grålysningen. Timene gikk og ingen ørn. Kulda beit godt her nede på myra men med plagg på plagg og en tjukk Jerven Fjellduk samt 10-12 T-lys holdt jeg varmen. Da tussmørke kom ga jeg opp og begynte å gjøre meg klar til å ta ned kameraet. Plutselig hørtes kraftige vingeslag rett over teltet og ørna fortsatte over åtet og forsvant i tussmørke. Pokkern – tenkte jeg – nå har den sittet i nærheten og blitt skremt av bråket mitt. Innmari ergerlig. Mens jeg satt der temmelig oppgitt og ergerlig på meg selv hørte jeg et lite dunk og der.....der satt den på åtet! Nå var det såpass dårlig lys at lukkertida ville blitt (altfor) lang. Dessuten virket den meget mistenksom og så stadig rett på objektivet og inn i sjela mi. Etter knappe minuttet forsvant den like uventet som den kom og etter enda en tre kvarters tid turde jeg å pakke sammen. Det vil si: Jeg lot mesteparten bli igjen i teltet for ikke ti ville hester ville kunne holde meg igjen fra å ta en ny tur neste morgen.

Og denne dagen var jeg heldigere. På formiddagen kom ørna inn for landing dessverre uten at jeg fikk sjans til å knipse den idet den landet direkte på åtet. Den holdt seg der i knappe tre kvarter før den satte seg i ei tørrgran litt lenger borte. Jeg ser jo nå i ettertid at jeg burde ha funnet noen kraftigere sittegreiner men var uforberedt på at jeg skulle få ørn her 6 km fra byen.

Ørna er ringmerket med en svart ring på venstre fot og rød på høyre. Jeg kan lese alle eller en del av tallene og det skulle vært artig å få greie på hvor den er ringmerket. Hvis noen vet hvor man kan henvende seg for å få litt opplysninger om det er jeg takknemlig for svar! J

Ikke akkurat siste mote av rovfuglskjul dette her.

Svartmeis er en av flere meisearter som trives med den utlagte  maten..

Nøtteskriker blir det mange bilder av. Denne dagen var det
ganske kaldt så den bruste ekstra med fjærene.

MENS JEG VENTER PÅ NOE STØRRE

Jeg har i fra begynnelsen av 90-åra tilbragt et ukjent antall døgn på en selvlaget åteplass en mil eller to fra der jeg bor. Det ble mange spennende opplevelser med hønsehauk og kongeørn og minnene sitter vel forvart både som slides og som gode minner i hjernebarken. Mange ble forbauset da de hørte at ørna oppholdt seg såpass nærme tvillingbyene her i Grenland, nedre Telemark,  som fra før av hadde et uriktig rykte om at her fantes ikke annet enn industriforurensning. Området har faktisk et yrende dyre- og fugleliv og bare få kilometer fra bysenterene føler man seg hensatt til å være helt andre steder enn kun noen minutters kjøring fra byene.

Åteplassen ligger et godt stykke fra kjøreveg oppe på en åsrygg og det har etter hvert føltes ganske slitsomt å bære rådyra opp til Ørnrygg som jeg har døpt plassen. I høst fikk jeg tillatelse av en skogeier her i distriktet til å kunne bruke skogsbilvegen hans og etter å ha gjort meg litt bedre kjent i området bestemte jeg meg for å sette opp kamuflasjeteltet ved en liten myr. Det er nok litt mindre sjanse for ørn i dette området, men både spurvehauk og hønsehauk burde det være mulig å få inn på åteplassen.  Teltet ble satt opp i oktober og spenningen har vært stor når jeg i mørket har sjekket åtet. Første rådyret  - en voksen bukk -ble raskt tømt for innmat, men ingen tydelige tegn til rovfugl så det var vel reven som var synderen denne gangen. Deretter skjedde det ingen ting på flere dager før plutselig hele rådyret med ståltråd festet til en liten furu jeg stakk ned i myra var borte vekk..... Nytt rådyr – et lite kje - ble plassert på samme sted men pr. i dag er det ikke rørt så dette ser litt dårlig ut. Jeg har så vidt sett et glimt av en spurvehauk som fløy over myra så jeg får vel leve i håpet om at bedre tider vil komme. Timene i teltet  har jeg foreløpig brukt til å fotografere nøtteskriker og diverse meiser. Og det kan være ganske utfordrende å få skarpe bilder av spesielt de små meisene som nesten ikke sitter stille i det hele tatt. J

Håper å komme tilbake med noen rovfuglbilder etter hvert!

Teltet er på plass men her gjenstår ennå å finne noen

passende sittegreiner mm.

Nøtteskriker er det mye av rundt åteplassen og brød,

solsikkefrø og nøtter går unna som varmt hvetebrød. 

Typisk positur på spettmeisen som like godt står med

hodet nedover som oppover.

Granmeisen har også etter hvert funnet ut at her er

det mat å få.

Rett før kuldeperioden slo til kom det et litt ufyselig

sluddvær med snø og regn om hverandre. Fuglene ble

ganske våte og tufsete etter hvert!

Høstfjell.

Liten aktivitet på bloggen min og slik vil det antagelig fortsette med. J

Jeg var en liten tur på Haukelifjell 21. september i år i håp om å få tatt litt bilder av høstfargene. Det er vel drøye 20 mil å kjøre her fra nedre Telemark. Startet litt før 4 om morgenen og var på fjellet ca 3 timer senere idet morgenlyset kastet et vakkert skjær over vesthimmelen og fjella som var dekket av nysnø. Her var det ikke tid til å verken smake på kaffe eller spise niste! Ut av bilen i en fart for å prøve å rekke noen skudd av det magiske lyset som kun varer i noen minutter. Utrolig at jeg holdt meg på beina da jeg i passelig Northug-tempo forserte skråninger med kampestein, lyng som nådde meg til livet og blaute myrer for å finne meg et motiv. Det vokste noen krokete bjørker her og der som kanskje kunne egne seg som litt forgrunn, stativet godt plassert i lyngen, 17-40mm påmontert min 7D og gradert gråfilter skulle vel gjøre susen. Dæggern.......pusten min gikk som en blåsebelg og med minus 4 grader i lufta og min varme, fuktige pust på filteret var det ikke mange detaljer som klarte å trenge igjennom den doggen der. En gryende panikk begynte å gjøre seg gjeldene da jeg frenetisk begynte å lete gjennom sekken etter tørkepapir til jeg endelig husket på at jeg la det jo i jakkelomma for at det skulle være raskt å finne.... Til slutt var filteret klarert til bruk og noen behagelig klikkelyder fra kameraet bekreftet at Knut endelig var i gang. Det var vanskelig å eksponere med de store kontrastene forårsaket av morgenlyset på snøen mens forgrunnen fremdeles lå i skyggen og resultatet kunne nok blitt bedre men tross alt ikke alt for galt. Det kunne se ut som om jeg var litt for tidlig ute da de kraftigste fargene i lyngen og dvergbjørka manglet.

Været denne dagen ble nesten litt for fint. Sterk sol medførte harde kontraster og midt på dagen lå jeg for det meste og slappet av i lyngen og fulgte de få, lette skyenes ferd over himmelhvelvingen. Avsluttet dagen ved å ta et bilde av en fjellbjørk mot et lite tjenn der den gullfargede himmelen speilet seg i vannet.

VED STORLOMVANNET

I løpet av sommeren har jeg jevnlig besøkt et vann der et storlompar hekker. I fjor fikk de fram to unger som begge vokste opp og jeg var spent på om lomparet også i år ville være heldige med hekking. Det er sjelden det ferdes folk ved dette vannet så jeg satte opp kamuteltet et sted i vannkanten og krysset fingrene for at det kunne bli stående der gjennom sommermånedene uten at uvedkommende ville ødelegge eller stjele det. Nå ble det ikke til at jeg oppsøkte vannet så ofte som planlagt men jeg fikk meg noen overnattinger og kvelder i teltet samt satt også noen kvelder andre steder ved vannet. Som vanlig ble det en del bomturer der jeg kun så lomene langt ute på vannet men noen ganger var jeg heldig og fikk de noe nærmere. Alle bildene av lomene er tatt med 300mm F 2.8. I mangel av en 500mm brukte jeg som oftest 1,4 og 2,0 konverter.

Lomene fikk 2 unger. Etter noen uker var den ene forsvunnet.... Den andre har inntil nå klart seg bra og er antagelig flygedyktig i løpet av noen dager nå i august.

Man opplever mange fine stemninger når man oppholder seg nesten et døgn av gangen ved et bortgjemt skogsvann. Finest er det når sola er i ferd med å gå ned men ennå skinner på den motsatte åslia som lager et praktfullt gjenskinn av gull i det stille vannet og de første timene etter en kort sommernatt da morgentåka virvler og driver hvileløst over vannet. Det er da man ønsker å ha lomene i søkeren, men som oftest glimret de med sitt fravær.