Endelig ble det livlig på foringsplassen min.

I høst var det tredje året jeg satte igang med foring på ei lita myr en mils veg fra der jeg bor. De to forrige åra har det vært mest småfugler å ta bilder av samt en og annen ravn og ved to tilfelle kongeørn som har vært på korte besøk.  Begge de to telta jeg har brukt har måttet gi etter for snøen med det resultat at noen teltstenger måtte erstattes med nye. I høst spurte jeg pent skaueieren om å få lov til å sette opp et lite kryp-inn som kunne tåle litt mer fra naturkreftene og det var ikke nei i hans munn. Veldig grei kar! J

Allerede i slutten av september fikk jeg lagt ut et lite rådyrkje og begynte å fore med solsikkefrø og brød samt en og annen mus som gikk i fellene. Det tok ikke mange dagene før nøtteskrikene og meisene  tok til seg av frø,brød og mus mens korpen(ravnen) viste stor interesse for åtet. Et par uker ut i oktober da jeg satt i kamuflasjen begynte det som jeg hadde håpet på da jeg bestemte meg for denne foringsplassen. Som lyn fra klar himmel stupte en rovfugl ned mot skrikene som fór til alle kanter. Det var en ung spurvehauk som drev en form for angrep mot skrikene. Det rare var at skrikene virket ikke til å være spesielt redde for den lille rakkeren med de skarpe klørne men nærmest terget den til nye angrep. Resten av måneden  ble det mange besøk til myra og jeg fikk mange flotte opplevelser av å følge med på denne stillingskrigen mellom hauk og skriker. Ikke ved noen tilfeller så jeg at hauken lykkes med å fange en skrike . Det kunne nærmest se ut som at det var en form for angrepsøvelse haukene drev med. Flere hauker var på besøk men jeg så aldri mer enn to stykker samtidig.  Da oktober tok slutt forsvant spurvehaukene men jeg satt igjen med en god del bilder, - noen brukbare men mange dårlige bilder – ikke minst takket være at værgudene slo seg aldeles totalt vrange og sendte det ene kraftige regnværet etter det andre inn over Sør-Norge. Ikke spesielt lurt å sette opp kamuflasjen på en myr når nærmere 300 mm regn pøste ned over Porsgrunn denne måneden.  Jeg måtte faktisk evakuere kamuflasjen en gang da vannet trengte inn og hurtig steg opp mot en fotograf som satt i sokkelesten og vurderte hva f... han skulle gjøre nå. J

Ved juletider så jeg spor i det tynne snølaget på myra som minnet om en større hauk.  Også nå da, akkurat rett før julaften! Lite populært å skulle ta seg en tur til myra nå. Riktignok har min bedre halvdel innfunnet seg med at jeg jevnlig blir borte et døgn (jeg overnatter som oftest i fotoskjulet), men å skulle stikke av fra alle juleforberedelser ville vel fort kunne ende opp med en heller luguber stemning ved julemiddagen og neppe noen nattanuss på lange tider!  Den sjansen tok jeg ikke så neste overnatting ble først rett før nyttår. Da jeg sent på kvelden nådde fotoskjulet og sjekket åteplassen så jeg ferske haukespor i snøen rundt det lille jeg hadde igjen av åte og det var en spent fotograf som la seg i dunposen den kvelden.  Spurvugla møtte morgenlyset med sin velkjente stigende fløytelåt og snart var skriker og meiser på plass og tok for seg av solsikkefrø og brødskalker. Utpå formiddagen forsvant brått alle fuglene og kun noen varsellyder kunne høres inne fra den tette skauen som omkranser myra. Tida gikk og intet skjedde før plutselig den satt der – hønsehauken – en ung dame som årvåkent tok for seg av noen rådyrrester som lå fastfrosset i snøen. Heldigvis tok hun ingen notis av kameraet mitt og den svake lyden kameraet ga fra seg. Nå er ikke bilder av en rovfugl på åte det jeg mest ønsker meg og heldigvis satte hun seg på en stokk en stund før hun tok til vingene og fløy rett over fotoskjulet mitt. En flott opplevelse – særlig for meg som ikke hadde hatt hønsehauken foran kameraet på mange år. Delvis pga været samt andre gjøremål har jeg kun vært en tur til nå på nyåret og fikk nye bilder av hønsehauken, denne gang uten snø på myra. 

 I skumringen satt det plutselig en spurveugle

rett utenfor fotogluggen.

Spurvehauk 

Spurvehauken satte seg noen ganger nesten

innenfor nærgrensen til 300 mm´ern. 

 Spurvehauk i angrep.

 Haukene foretok det ene skyggeangrepet etter 

det andre. Her mot ei skjære.

En mørk og regnfull oktober krevde høye ISO-tall og 

til tider laaange lukkertider. For å prøve å få fram vind

og fuktighet var det tid for litt eksperimentering. 

 Hauken letter fra en av favorittsitteplassene.

 Ikke bare nøtteskrikene men også skjæra var 

med og utfordret haukene. 

 Skjære i landingsmodus. 

 Nøtteskrikene tok for seg både av solsikkefrø, 

brød, mus og rådyrkjøtt.

 Også var det på´n igjen med litt mobbing.

 Vanskelig å få skarpe bilder når haukene

jaget på nøtteskrikene.

 Mus fanget i fellene var visst en ekstra godbit

for nøtteskrika.

 Hønsehauken (duvhök, goshawk) er en vakker rovfugl.

Det lille tjernet.

Gjennom et forholdsvis langt liv – 68 år – har jeg trasket rundt i de fleste skoger her i nærområdet i Grenland, først på ryggen til pappaen min, senere med egen sekk, kikkert og matpakke og etterhvert fotoutstyr som tynget ned ryggsekken litt for mye noen ganger.  Mange flotte steder å besøke og mange fine opplevelser å kunne leve på når en gang alderdommen slår til for fullt og helsa blir såpass dårlig at jeg ikke lenger kan komme meg ut til mine drømmesteder. For det er ikke til å nekte for, - alderdommen sniker seg  nærmere dag for dag og små plager som ennå er betydningsløse vil etterhvert kunne vokse seg større og alvorligere ettersom årene går.

I ryggsekken ligger det bestandig en notisbok og blyant . Det er blitt mange notisbøker opp igjennom årene der jeg prøver å sette ord på hva jeg ser og hører på utallige rusleturer. Ja, - jeg kaller det rusleturer. Jeg er ikke den typen som i hurtig fart legger kilometerene raskest mulig bak meg for å sette en nye personlig rekord. Jeg går sakte........noen ganger veldig sakte og tar hensyn til vær og vind i håp om å kunne komme nærmere inn på dyre- og fuglelivet. Sjelden at jeg går i oppmerkede turstier men bruker dyretråkk og topografi  der jeg blir belønnet med så mye mer enn en rask trimtur vil gi deg. I hvert fall slik jeg ser det. J

Alle som er ofte ute på tur vil før eller senere finne seg en eller flere favorittplasser som man stadig vender tilbake til. Det kan ta uker og måneder mellom hver gang man oppsøker stedet, men bak i bevisstheten dukker det – i hvert fall hos meg – jevnlig opp bilder av plasser som nærmest roper ut at – lenge siden sist, hvor blir du av?  En av mine favorittplasser er et lite, unnselig tjern. Svart, stille vann der du mer aner enn vet at storørreten gjemmer seg i det ukjente dypet. Mangefarget flytetorv lokker deg ut mot vannkanten, men vær obs......plutselig kan den vakre torven briste og du må kjempe for å komme deg opp på trygg grunn igjen. Furutrær står ranke og stolte rundt deler av tjernet og på bakken rundt de kan du ane gamle spor av dyrelivet som holder til rundt her. Beveren har stundom hatt sitt tilhold her men de siste årene har jeg ikke sett noe til den. Elg, rådyr og hjort vil i tørre somre bruke tjernet som sitt vannreservoar. Ferske gaupespor i snøen. Men det har minket på dyrelivet de siste årene. Spesielt elgbestanden har hatt en merkbar nedgang. Jeg tenker tilbake på de mange gangene jeg har sittet her med kamera på stativ, med ørene “på stilk” og lyttet etter avslørende små knekk av kvister, surkling i myra eller kontaktlyden mellom elgku og kalv. De gangene når jeg ubemerket kunne sitte og se på at elgkua tørst slurper i seg vann mens kalven sto tett inntil henne, elgoksen som var så tørst at da den på grunn av en enslig fisker måtte snu før den kom fram til tjernet og tok en lang omveg over til den andre siden for deretter å komme fram rett bak ryggen min. En annen okse som sto og drakk da flytetorva ga etter og elgen fikk seg et ufrivillig bad. Lyden fra beitende hjortedyr tett innpå teltduken en halvmørk sommernatt og ikke minst elgen som gikk gjennom den råtne vårisen og kjempet lenge for livet sitt før den klarte å komme seg på trygg grunn.

Det lille tjernet ligger der ennå og holder på sine hemmeligheter..... 

Lenge siden jeg var der nå. 

Jeg tror jaggu jeg skal ta meg en tur dit i morgen......  

   

Kraftige diskusjoner da VM i spurvhaukstafett ble arrangert i Nedre Telemark.

Den årlige spurvhaukstafett på skrånende furustokk ble som vanlig arrangert i Bjørkedal rett utenfor Porsgrunn by her om dagen. Denne gang var arrangementet også godtatt som et verdensmesterskap hvilket skapte ekstra spenning og atmosfære rundt konkurransen. Det ble en del diskusjon i juryen bestående av tre nøtteskriker, tre skjærer og én korp da det viste seg at det kun var ett lag påmeldt,  men etter litt frem og tilbake der de enkelte jurymedlemmer talte sterkt for sine meninger ble det besluttet å fortsette med arrangementet. Det deltagende lag besto av to lokale stjerner – den meget lovende Fridtjof Hauk og den erfarne og kjente Drua Hauk, populært kalt Dua grunnet hans egenskap ved å nedlegge omegnens kvinnelige skogsduer. Fridtjof var pekt ut til å starte 1. etappe som besto av tur/retur furustokken tre ganger hvoretter Dua skulle fortsette tre ganger. Deretter to ganger på hver og til sist én gang hver.

I et skiftende vær med tåke, regn og sol satte starteren – den erfarne og dyktige Fredrik Ravn – løpet i gang med et kraftig rop som gjallet mellom åsene.  Tilskuerne satt spente av forventning i det starten gikk og et lite gisp hørtes da Fridtjof fikk et lite glipptak på den sleipe furustokken. Han tok seg imidlertid suverent inn igjen og satte opp et drepende tempo. Ved vekslingen var han allerede ett sekund foran sin personlige rekord og nå var det Dua sin tur! Like suverent som Fridtjof satte han igang i samme drepende tempo som sin makker og ved neste passering lå de 2,5 sekunder foran gjeldende verdensrekord. Ved siste vending holdt det på å gå galt for Dua da han i den voldsomme farten skled nesten utfor stammen idet han skulle spurte inn til mål. Han kom seg heldigvis velberget videre og publikum kunne konstatere at en ny verdensrekord var i havn! Jubelen sto høyt i været da de to deltagerne omfavnet hverandre med klør og vinger. Men.....hva var det? En urolighet spredte seg blant tilskuerne da juryens formann – Skrika Nøttulf – trommet sammen til et uventet jurymøte. Straks etterpå ble Dua innkalt til samme møte der tilskuerne ble vitne til en etterhvert høylydt diskusjon med flaksing, nebbhakking og det som værre er. Dua forlot etter hvert møtet og kom i kraftig disputt på furustokken med Skrika Olivia – kjent for sin vakre sangstemme -   som visstnok hadde lagt inn protest til juryen på grunn av at Dua hadde brukt vingene da han gled før siste innspurten. Iflg. vedtektene var det kun lov til å bruke ben og klør under utøvelsen av stafetten og følgelig måtte juryen gå til det sørgelige og upopulære skritt å diskvalifisere Dua.

Det rådet etter hvert lynsjestemning over myra der konkurransen hadde funnet sted og da Fridtjof Hauk i et ubevoktet øyeblikk så sitt snitt til å spise opp Skrika Olivia fant fotografen det tryggest å snike seg stille vekk fra urolighetene.......

 Fredrik Ravn setter igang stafetten

Fridtjof Hauk i kjent stil på første etappe

Drua Hauk populært kalt "Dua" knipset idet

han glir før spurten

 Skrika Nøttulf - den meget erfarne og rettferdige

formann i juryen, her fanget etter en ufyselig regnskur    

Fridtjof Hauk og Skrika Olivia straks før Olivia ble historie.....

Hello folks.....whats up?

Ung gråhegre.....

He, he, - ser jo ganske molefonken ut når du får fuglen i denne posituren. :)

En tragisk sommer for storlomen

Storlomen er til tross for manglende fargeprakt en vakker fugl med sine sjatteringer av grått, sort og hvitt. Jeg er så heldig å ha et hekkende par ikke så langt fra der jeg bor og har fulgt godt med på deres levemåte de siste sommerene, jfr. tidligere blogginnlegg. De bildene jeg legger inn nå er alle tatt fra kamuflasjetelt fast montert gjennom sommermånedene i nærheten av reiret (ca. 75 meter) og har ikke medført unormalt stort stress for fuglene da jeg stort sett har beveget meg inn og ut av teltet når lomene har oppholdt seg andre steder. Reirfotografering skal man være uhyre forsiktig med og spesielt med slike forsiktige fugler som storlomen. Å sette opp kamuflasjen andre steder langs vannet er nok et like godt alternativ da lomene søker over et forholdsvis stort område etter føde.

Det ble en sein vår i år og isen lå på vannet mye lenger enn vanlig. 13.mai ble lomene observert rundt den lille holmen der de tidligere har hatt reiret sitt og jeg regnet med at egga straks ville bli lagt. Kan ikke nekte for at et lite stikk av forventning og glede fór gjennom meg med tanke på nye, fine stunder som jeg ville få sammen med lomene. Så satte det dårlige været igang med store nedbørsmengder og da jeg sjekket forholdene 24.mai sto vannet godt over rugeplassen. Om lomen hadde lagt egg er ukjent. Ingen lom var å se og jeg var redd de hadde forlatt området pga oversvømmelsen. 2.juni var lomen tilbake og lå på reiret. Forvirrende tanker i hodet mitt.....lå den på egg som hadde vært oversvømt i flere dager eller hadde den lagt nye egg???

Måtte vente helt til 2. juli før jeg endelig fikk se at alt strevet til lomene hadde båret frukter....nemlig to små nøster som duppet opp og ned i bølgene i kjølvannet til mammaen sin. Så ble rugingen vellykket allikevel! Det ble en flott sommernatt ved storlomvannet. Som ofte før ble det litt urolig søvn i et lite telt med ujevn “madrass” og innpåslitne mygg men pytt, hva gjorde vel det! Lomene hadde jo fått fram to unger. Dessuten ble sommernatten akkompagnert av rugdas merkelige trekk over grantoppene, en ugles mystiske ul fra den mørke lia og natteravnens svingende, monotoniske lyd som om ei trollkjerring satt oppe i åsen og nynnet en evig og uendelig sang om sin make som sprakk da sola kom så aldeles uventet opp over øståsen.

Neste gang jeg besøkte teltet var den 8.juli. Hannen lå rolig på vannet mens maken med ungene ikke var å se. Det tok lang tid før maken kom svømmende i retning den lille holmen der reiret ligger. Men......hvor var ungene? Ingen unger var å se og engstelsen steg mens timene gikk og fremdeles ingen unger viste seg. Da skumringen lydløst listet seg over vannet la lomene seg som vanlig rett på utsiden av holmen der de ble liggende til det igjen lysnet mot en ny dag. Det var bare å avfinne seg med det. Ungene var døde.... Naturen er ubarmhjertelig på så mange måter og hva som var grunnen til at ungene ikke overlevde er ikke lett å si. Sykdom, rovfugl/dyr.... hva vet jeg. Sørgelig var det i alle fall. Storlomen oppholder seg fortsatt ved vannet men vil om ikke lenge trekke ut mot kysten der de kanskje vil overvintre før de forhåpentligvis begge er tilbake neste vår for igjen å begynne på forberedelsene til en ny hekking.....og som alltid.....med ukjent resultat.

Kan føye til at vannet stadig har blitt besøkt av fiskeørn, ofte to stykker sammen. Har bestandig hørt at fiskeørna kun lever av fisk men fikk nylig se at den kom flyvende rett mot de voksne lomene som dukket unna. Nå er jo de voksne lomene altfor store til at fiskeørna kan ta de men kan det være mulig at den kan forsøke seg på ungene?

Bildene er tatt med Canon 5DIII, 300mm2,8 og 1,4x, 2x og faktisk 2x+1,7x så kvaliteten er nok ikke helt på topp. J

Reiret ligger godt skjult i sivet på en liten holme.

Tidlig morgen  ved storlomvannet.

Ungene har endelig blitt klekket.

Hannen kom stadig med altfor stor fisk for de små ungene.

Vannet blir jevnlig besøkt av fiskeørn.

Litt av hvert om litt av hvert.

En hver årstid har sine fordeler og ulemper som vi som lever i den tempererte sonen må finne oss i enten vi vil eller ikke. Det har vært en lang vinter her i Skandinavia og også lenger sørover i Europa har man slitt med kaldt og rått vær. Trekkfuglene har dempet trangen til å fly nordover og av de få som prøvde seg i mars var det flere som omkom pga frost og matmangel. Her i nedre Telemark hvor jeg bor har nå endelig våren kommet for fullt og snøen forsvinner raskt på jorder og i sørvendte skråninger i åsene rundt byen. I skyggefulle baklier vil det nok ta lenger tid før de siste rester av vinteren forsvinner. Isen ligger ennå på vannene og vadefuglene som skal hekke i blinkende tjenn og innsjøer må gjøre vendereis til kysten eller åpne elver og bekkeos. Da jeg hørte rugdas(woodcock) spesielle låter da den trakk over hustaket her en kveld ble jeg varm om hjertet. Den fører med seg så mange gode minner om overnatting ute i skogene, på fisketurer, tiur(capercaillie) og orrfugl(grouse)-leik, vandringer i villmarka og timevis venting i kamoteltet på at storlomen(loom) kan bli festet til kamerabrikka. Rugda kommer  som en mørk skygge mot en gråsvart sommernatt og bidrar på sitt vis til den trolske stemningen vi setter slik pris på da de fleste andre fugler sitter på nattekvist.

Kamuteltet har stått på myra fra oktober til nå i april og bærer litt preg av det. Det var museår i fjor høst fram til juletider og de hersens små gnagerne beit i stykker både snorer og teltduk samt stolen jeg satt på. Teltet frøys fast i tjukk is pga en varmeperiode og det samme med trestativet mitt. Den ene teltstanga er knekt. Måtte hogge løs teltet i går mens stativet fremdeles står fast i isen.

 Dessverre fikk jeg aldri besøk av noen hønsehauk og det ble som oftest “bare” bilder av nøtteskriker og meiser(jays and tits). Heldigvis og litt uventet var en kongeørn(golden eagle) innom noen dager ved nyttårstid og Langfredag i påska kom en annen kongeørn på kort visitt. Interessen for å bruke masse tid til slik fotografering er nok fremdeles til stedet men jeg ser jo at det går på bekostning av andre fotoprosjekter jeg kunne tenke meg. I første omgang vil jeg se om jeg finner et annet egnet sted hvor det er større mulighet for at hauken dukker opp så får vi se hvordan det går videre. J

 Rugdetrekk (woodcock late in the evening)

 Senvintersbilde av skogsbilveien inn til

åteplassen. Fullmåne og Orion i bakgrunnen.

 Flaggspett, hann (great spottet woodpecker, male).

Nå mot våren ble nøtteskrikehannene (jay) veldig yre og  gjorde 

seg vakre for damene. 

 Ravn (raven) med matbit.

 Kongeørn (Golden Eagle)

 Åteplassen. Overvann etter snøsmelting. Teltet er reddet men 

stativet står fremdeles fast i isen.

 Ekorn (squirrel) i snøvær.

To rådyrbukker (rawdeer, males) i snøvær.

 Sel på Mølen.

Fra Mølen. 

Hvit blåveis (white hepatica). 

Blåveis (hepatica).

ULVEJAKT

Første februar i år ble en ung hannulv på 45 kg skutt i Nome i Telemark på grensen mot Drangedal etter en intens jakt der ca. 80 jegere deltok. Ulven hadde de siste ukene blitt observert i området Bamble, Skien, Nome og Drangedal. Formannen i Telemark Senterparti – Beate Marie Dahl Eide – roste jaktlaget for en utmerket innsats og kalte dagen for en historisk dag...... Det er 150 år siden det sist ble skutt en ulv i Telemark.

Stortinget har bestemt at Telemark er et av de områder som skal være ulvefri sone. Derfor ble det raskt innvilget lisensjakt på denne unge ulven som ikke visste noe om den fatale bestemmelsen den gjorde når den trakk vestover fra grensestrøkene mot Sverige. Den fikk ikke en gang en mulighet til eventuelt å vende tilbake til tryggere omgivelser men måtte altså drepes så raskt som mulig, midt på vinteren da alle sauer er trygt plassert i fjøset. At 80 jegere sto på for fullt dag og natt for å få “æren” av å skyte en ulv er kanskje ikke så rart. Det ligger vel i mange jegeres natur at det å skyte den største, det sjeldneste, det farligste vil ved siden av egen tilfredsstillelse også føre til en viss høyere aktelse fra sine medjegere jfr. vår egen kjære hobby som fotografer. Derimot syntes jeg det er ganske uforståelig at Stortinget virkelig har gått til det skritt å innskrenke ulvens frihet så drastisk her i Sør-Norge. Det ligger i ulvens natur at den trekker ut for å danne sitt eget revir og lignende hendelser som denne vil nok jevnlig skje i fremtiden. Jeg skammer meg faktisk på menneskets vegne at det ikke skal være mulig å kunne leve med dette stolte dyret i våre skoger.

Jeg leser i kveld i nettavisene at det i dag er observert nye ferske ulvespor i nedre Drangedal.....

     

Bildene her er tatt i Dyreparken i Kristiansand.