Hello folks.....whats up?

Ung gråhegre.....

He, he, - ser jo ganske molefonken ut når du får fuglen i denne posituren. :)

En tragisk sommer for storlomen

Storlomen er til tross for manglende fargeprakt en vakker fugl med sine sjatteringer av grått, sort og hvitt. Jeg er så heldig å ha et hekkende par ikke så langt fra der jeg bor og har fulgt godt med på deres levemåte de siste sommerene, jfr. tidligere blogginnlegg. De bildene jeg legger inn nå er alle tatt fra kamuflasjetelt fast montert gjennom sommermånedene i nærheten av reiret (ca. 75 meter) og har ikke medført unormalt stort stress for fuglene da jeg stort sett har beveget meg inn og ut av teltet når lomene har oppholdt seg andre steder. Reirfotografering skal man være uhyre forsiktig med og spesielt med slike forsiktige fugler som storlomen. Å sette opp kamuflasjen andre steder langs vannet er nok et like godt alternativ da lomene søker over et forholdsvis stort område etter føde.

Det ble en sein vår i år og isen lå på vannet mye lenger enn vanlig. 13.mai ble lomene observert rundt den lille holmen der de tidligere har hatt reiret sitt og jeg regnet med at egga straks ville bli lagt. Kan ikke nekte for at et lite stikk av forventning og glede fór gjennom meg med tanke på nye, fine stunder som jeg ville få sammen med lomene. Så satte det dårlige været igang med store nedbørsmengder og da jeg sjekket forholdene 24.mai sto vannet godt over rugeplassen. Om lomen hadde lagt egg er ukjent. Ingen lom var å se og jeg var redd de hadde forlatt området pga oversvømmelsen. 2.juni var lomen tilbake og lå på reiret. Forvirrende tanker i hodet mitt.....lå den på egg som hadde vært oversvømt i flere dager eller hadde den lagt nye egg???

Måtte vente helt til 2. juli før jeg endelig fikk se at alt strevet til lomene hadde båret frukter....nemlig to små nøster som duppet opp og ned i bølgene i kjølvannet til mammaen sin. Så ble rugingen vellykket allikevel! Det ble en flott sommernatt ved storlomvannet. Som ofte før ble det litt urolig søvn i et lite telt med ujevn “madrass” og innpåslitne mygg men pytt, hva gjorde vel det! Lomene hadde jo fått fram to unger. Dessuten ble sommernatten akkompagnert av rugdas merkelige trekk over grantoppene, en ugles mystiske ul fra den mørke lia og natteravnens svingende, monotoniske lyd som om ei trollkjerring satt oppe i åsen og nynnet en evig og uendelig sang om sin make som sprakk da sola kom så aldeles uventet opp over øståsen.

Neste gang jeg besøkte teltet var den 8.juli. Hannen lå rolig på vannet mens maken med ungene ikke var å se. Det tok lang tid før maken kom svømmende i retning den lille holmen der reiret ligger. Men......hvor var ungene? Ingen unger var å se og engstelsen steg mens timene gikk og fremdeles ingen unger viste seg. Da skumringen lydløst listet seg over vannet la lomene seg som vanlig rett på utsiden av holmen der de ble liggende til det igjen lysnet mot en ny dag. Det var bare å avfinne seg med det. Ungene var døde.... Naturen er ubarmhjertelig på så mange måter og hva som var grunnen til at ungene ikke overlevde er ikke lett å si. Sykdom, rovfugl/dyr.... hva vet jeg. Sørgelig var det i alle fall. Storlomen oppholder seg fortsatt ved vannet men vil om ikke lenge trekke ut mot kysten der de kanskje vil overvintre før de forhåpentligvis begge er tilbake neste vår for igjen å begynne på forberedelsene til en ny hekking.....og som alltid.....med ukjent resultat.

Kan føye til at vannet stadig har blitt besøkt av fiskeørn, ofte to stykker sammen. Har bestandig hørt at fiskeørna kun lever av fisk men fikk nylig se at den kom flyvende rett mot de voksne lomene som dukket unna. Nå er jo de voksne lomene altfor store til at fiskeørna kan ta de men kan det være mulig at den kan forsøke seg på ungene?

Bildene er tatt med Canon 5DIII, 300mm2,8 og 1,4x, 2x og faktisk 2x+1,7x så kvaliteten er nok ikke helt på topp. J

Reiret ligger godt skjult i sivet på en liten holme.

Tidlig morgen  ved storlomvannet.

Ungene har endelig blitt klekket.

Hannen kom stadig med altfor stor fisk for de små ungene.

Vannet blir jevnlig besøkt av fiskeørn.

Litt av hvert om litt av hvert.

En hver årstid har sine fordeler og ulemper som vi som lever i den tempererte sonen må finne oss i enten vi vil eller ikke. Det har vært en lang vinter her i Skandinavia og også lenger sørover i Europa har man slitt med kaldt og rått vær. Trekkfuglene har dempet trangen til å fly nordover og av de få som prøvde seg i mars var det flere som omkom pga frost og matmangel. Her i nedre Telemark hvor jeg bor har nå endelig våren kommet for fullt og snøen forsvinner raskt på jorder og i sørvendte skråninger i åsene rundt byen. I skyggefulle baklier vil det nok ta lenger tid før de siste rester av vinteren forsvinner. Isen ligger ennå på vannene og vadefuglene som skal hekke i blinkende tjenn og innsjøer må gjøre vendereis til kysten eller åpne elver og bekkeos. Da jeg hørte rugdas(woodcock) spesielle låter da den trakk over hustaket her en kveld ble jeg varm om hjertet. Den fører med seg så mange gode minner om overnatting ute i skogene, på fisketurer, tiur(capercaillie) og orrfugl(grouse)-leik, vandringer i villmarka og timevis venting i kamoteltet på at storlomen(loom) kan bli festet til kamerabrikka. Rugda kommer  som en mørk skygge mot en gråsvart sommernatt og bidrar på sitt vis til den trolske stemningen vi setter slik pris på da de fleste andre fugler sitter på nattekvist.

Kamuteltet har stått på myra fra oktober til nå i april og bærer litt preg av det. Det var museår i fjor høst fram til juletider og de hersens små gnagerne beit i stykker både snorer og teltduk samt stolen jeg satt på. Teltet frøys fast i tjukk is pga en varmeperiode og det samme med trestativet mitt. Den ene teltstanga er knekt. Måtte hogge løs teltet i går mens stativet fremdeles står fast i isen.

 Dessverre fikk jeg aldri besøk av noen hønsehauk og det ble som oftest “bare” bilder av nøtteskriker og meiser(jays and tits). Heldigvis og litt uventet var en kongeørn(golden eagle) innom noen dager ved nyttårstid og Langfredag i påska kom en annen kongeørn på kort visitt. Interessen for å bruke masse tid til slik fotografering er nok fremdeles til stedet men jeg ser jo at det går på bekostning av andre fotoprosjekter jeg kunne tenke meg. I første omgang vil jeg se om jeg finner et annet egnet sted hvor det er større mulighet for at hauken dukker opp så får vi se hvordan det går videre. J

 Rugdetrekk (woodcock late in the evening)

 Senvintersbilde av skogsbilveien inn til

åteplassen. Fullmåne og Orion i bakgrunnen.

 Flaggspett, hann (great spottet woodpecker, male).

Nå mot våren ble nøtteskrikehannene (jay) veldig yre og  gjorde 

seg vakre for damene. 

 Ravn (raven) med matbit.

 Kongeørn (Golden Eagle)

 Åteplassen. Overvann etter snøsmelting. Teltet er reddet men 

stativet står fremdeles fast i isen.

 Ekorn (squirrel) i snøvær.

To rådyrbukker (rawdeer, males) i snøvær.

 Sel på Mølen.

Fra Mølen. 

Hvit blåveis (white hepatica). 

Blåveis (hepatica).

ULVEJAKT

Første februar i år ble en ung hannulv på 45 kg skutt i Nome i Telemark på grensen mot Drangedal etter en intens jakt der ca. 80 jegere deltok. Ulven hadde de siste ukene blitt observert i området Bamble, Skien, Nome og Drangedal. Formannen i Telemark Senterparti – Beate Marie Dahl Eide – roste jaktlaget for en utmerket innsats og kalte dagen for en historisk dag...... Det er 150 år siden det sist ble skutt en ulv i Telemark.

Stortinget har bestemt at Telemark er et av de områder som skal være ulvefri sone. Derfor ble det raskt innvilget lisensjakt på denne unge ulven som ikke visste noe om den fatale bestemmelsen den gjorde når den trakk vestover fra grensestrøkene mot Sverige. Den fikk ikke en gang en mulighet til eventuelt å vende tilbake til tryggere omgivelser men måtte altså drepes så raskt som mulig, midt på vinteren da alle sauer er trygt plassert i fjøset. At 80 jegere sto på for fullt dag og natt for å få “æren” av å skyte en ulv er kanskje ikke så rart. Det ligger vel i mange jegeres natur at det å skyte den største, det sjeldneste, det farligste vil ved siden av egen tilfredsstillelse også føre til en viss høyere aktelse fra sine medjegere jfr. vår egen kjære hobby som fotografer. Derimot syntes jeg det er ganske uforståelig at Stortinget virkelig har gått til det skritt å innskrenke ulvens frihet så drastisk her i Sør-Norge. Det ligger i ulvens natur at den trekker ut for å danne sitt eget revir og lignende hendelser som denne vil nok jevnlig skje i fremtiden. Jeg skammer meg faktisk på menneskets vegne at det ikke skal være mulig å kunne leve med dette stolte dyret i våre skoger.

Jeg leser i kveld i nettavisene at det i dag er observert nye ferske ulvespor i nedre Drangedal.....

     

Bildene her er tatt i Dyreparken i Kristiansand.

Kongeørn – eldre bilder mm.

Ettersom årene går og tankene om evighetens store spørsmål stadig oftere dukker opp i bevisstheten må man noen ganger sette seg i ro og mak ned i godstolen og tenke litt over det livet man inntil nå har lagt bak seg. Temaene kan være så mange men i denne bloggen er det vel først og fremst fotointeressen og naturopplevelsene det bør dreie seg om. Det har blitt tyngre å gjennomføre de samme turene som jeg gjorde for ti år siden, delvis pga at alderen krever sitt men også fordi virkningene av et tosifret antall flåttbitt har medført at jeg sliter litt ekstra. Jeg har derfor mer eller mindre oppgitt å bruke mine to gamle åtesteder hvor begge lå på god avstand og med bratt stigning opp fra der man kan forvente vanlig menneskelig aktivitet. Tror jeg på det meste brukte ca. tre timer på truger i dyp nysnø opp til Ørnrygg som jeg kalte stedet. Men litt av sjela mi ligger igjen der oppe i det etterhvert så musespiste fotoskjulet og det ligger ennå igjen et lite håp om å få benyttet det en eller annen gang i fremtiden. Mange undrer seg sikkert på hvorfor man år etter år bruker så mye energi og utallige timer på å få noen skarve bilder av denne rovfuglen. Det er jo så mye annet man også kan ta bilder av og jeg må nok medgi at det har gått ut over andre fotoprosjekter og turer jeg kunne tenkt meg, men å sitte på ti-femten meters avstand å betrakte en eller flere kongeørner som river og sliter i et åte og oppviser en rå kraft og eleganse man skal lenge lete etter....ja, det er for meg toppen av en naturopplevelse.  Gleden var derfor stor da jeg på mitt nye, lett tilgjengelige åtested nå ved nyttårstider ganske uventet fikk kort besøk av kongeørna. Kanskje som et “takk for sist” gjennom mange år! J

Fra det nye åtestedet. Ørna fløy avgårde fra rådyret og satte seg  i ei tørrgran. Nyttet ikke med 70-200 mm og fant fram en 2x extender men den var dypfryst av å ligge på teltbunnen og det begynte å dogge i objektivet på et blunk. Ble allikevel noen få bilder av det. 400 mm 1/60 bl.5,6 ISO 800.

Turen opp til det gamle åtestedet ble ganske strabasiøs enkelt ganger når nysnøen lå dyp. Gikk med truger og med korte skritt for å gjøre det lettest mulig å gå når jeg neste gang skulle bære opp rådyr.

Ørnrygghytta. Noen ganger hadde naturen sørget for en ekstra flott 
vinterkamuflasje

Hytta omtrent slik den ser ut nå. 

Vi ser som oftest på naturen med litt romantiske øyne og glemmer fort at for de fleste skapninger er dets tilstedeværelse hele tiden en kamp på liv og død.

Kongeørna gjør seg klar til å forlate Ørnrygg. 

Etter å ha vært på åteplassen hele ettermiddagen hendte det ikke sjelden at ørna satte seg i et tre i nærheten....

 ....for å skue ut over sitt jaktområde før hun fløy videre til nattekvist.

  ____________________________________________________________________

 Enten man fotograferer eller har en annen hobby, - det viktigste er å  jevnlig komme seg ut i naturen......

....for å koble av fra hverdagens stress og mas.... 

 ....å fylle opp kroppen med nytt overskudd og energi....

 ....enten man ser en liten vinterrødstrupe i motlys....

 ....en vakker nøtteskrike i morgenregn....

....eller en tidlig morgenstund når høstens første frostnatt har satt sitt preg på landskapet. 

Ringmerket kongeørn.

Legger inn et bilde til av kongeørna jeg fikk besøk av for en ukes tid siden. Fikk sett beina fra litt forskjellige vinkler og tror det kanskje er mulig å kunne identifisere den. Ville jo vært interessant å få greie på hvor og når den ble merket. :)

Høsttur og rapport fra åteplassen.

De fleste av oss som liker å ferdes ute i naturen har nok opp gjennom årene fått seg enkelte favorittplasser som de jevnlig vender tilbake til. Noen av stedene betyr så mye for oss og er såpass sårbare at man velger å ikke dele opplysningene med andre enn sine aller nærmeste venner og som kan holde på en hemmelighet. Jeg har også noen slike steder som betyr ekstra mye for meg. Noen ganger tenker jeg som så at jeg er en egoistisk gamling som ikke unner andre gleden ved å oppleve disse praktfulle stedene. Jeg har da ikke enerett på de! Men så tenker jeg tilbake på egne og andres erfaringer om hva som ofte skjer når en flott fiskeplass, en vakker bortgjemt badestrand eller en eldgammel tiurleik blir kjent av allmenheten. Fiskeplassen og badestranda blir fylt opp av engangsgriller og søppel og på tiurleiken sitter man ute ved bålet til altfor seint på kvelden. Er man heldig og ser en tiur på morgenen så tror man spillet er slutt så fort tiuren tar en pause før solspillet har tatt til og man strømmer ut av teltet/gapahuken for å koke kaffe mm. 

Nåvel, kanskje jeg overdriver litt men det er utrolig mange mennesker som ikke vet å oppføre seg i naturen. En plass, eller rettere sagt et område som jeg jevnlig besøker tenkte jeg å vise tre bilder fra, -  og jeg kan si så mye som at det er i området Gjerstad/Nissedal/Drangedal. Et område som i de siste år har fått flere naturreservat. Mindre daler brer seg inn i området med blinkende vann, myrer og elver mens åssidene ofte er blanke svaer med skrinn jord. I skrivende stund ser det ut til at en ulv har tilhold her men fortsetter den å holde seg i området tar det vel ikke lang tid før dens dager er omme.....

I forrige blogginnlegg ventet jeg på “noe større”. Altså at noe større enn meisene og nøtteskrikene skulle besøke den nye åteplassen min. Jeg tenkte da på spurvehauk og hønsehauk som det burde være en bestand av i området. Sannsynligvis ble det første rådyret jeg la ut fjernet av gaupe. Da det senere ble sporsnø fant jeg ved to anledninger ferske spor som lignet svært på gaupespor men et tynt skarelag gjorde det vanskelig å se detaljer. Spennende. Fram til jul skjedde det ikke noe mer og jeg tok en liten pause fram til over nyttår. Stor overraskelse da jeg sjekket plassen på nytt. Rådyret nesten spist opp og lange sprøyt av avføring vitnet om ørnebesøk. Nytt rådyr ble lagt på plass og kvelden etter sjekket jeg på nytt. Allerede åpnet! Neste morgen var jeg på plass i teltet ved sjutida. 300 mm ble igjen hjemme da åtet lå farlig nærme teltet så 7D-en ble påmontert en 70-200mm. De vanlige meisene og skrikene kom i grålysningen. Timene gikk og ingen ørn. Kulda beit godt her nede på myra men med plagg på plagg og en tjukk Jerven Fjellduk samt 10-12 T-lys holdt jeg varmen. Da tussmørke kom ga jeg opp og begynte å gjøre meg klar til å ta ned kameraet. Plutselig hørtes kraftige vingeslag rett over teltet og ørna fortsatte over åtet og forsvant i tussmørke. Pokkern – tenkte jeg – nå har den sittet i nærheten og blitt skremt av bråket mitt. Innmari ergerlig. Mens jeg satt der temmelig oppgitt og ergerlig på meg selv hørte jeg et lite dunk og der.....der satt den på åtet! Nå var det såpass dårlig lys at lukkertida ville blitt (altfor) lang. Dessuten virket den meget mistenksom og så stadig rett på objektivet og inn i sjela mi. Etter knappe minuttet forsvant den like uventet som den kom og etter enda en tre kvarters tid turde jeg å pakke sammen. Det vil si: Jeg lot mesteparten bli igjen i teltet for ikke ti ville hester ville kunne holde meg igjen fra å ta en ny tur neste morgen.

Og denne dagen var jeg heldigere. På formiddagen kom ørna inn for landing dessverre uten at jeg fikk sjans til å knipse den idet den landet direkte på åtet. Den holdt seg der i knappe tre kvarter før den satte seg i ei tørrgran litt lenger borte. Jeg ser jo nå i ettertid at jeg burde ha funnet noen kraftigere sittegreiner men var uforberedt på at jeg skulle få ørn her 6 km fra byen.

Ørna er ringmerket med en svart ring på venstre fot og rød på høyre. Jeg kan lese alle eller en del av tallene og det skulle vært artig å få greie på hvor den er ringmerket. Hvis noen vet hvor man kan henvende seg for å få litt opplysninger om det er jeg takknemlig for svar! J

Ikke akkurat siste mote av rovfuglskjul dette her.

Svartmeis er en av flere meisearter som trives med den utlagte  maten..

Nøtteskriker blir det mange bilder av. Denne dagen var det
ganske kaldt så den bruste ekstra med fjærene.