Endelig ble det livlig på foringsplassen min.

I høst var det tredje året jeg satte igang med foring på ei lita myr en mils veg fra der jeg bor. De to forrige åra har det vært mest småfugler å ta bilder av samt en og annen ravn og ved to tilfelle kongeørn som har vært på korte besøk.  Begge de to telta jeg har brukt har måttet gi etter for snøen med det resultat at noen teltstenger måtte erstattes med nye. I høst spurte jeg pent skaueieren om å få lov til å sette opp et lite kryp-inn som kunne tåle litt mer fra naturkreftene og det var ikke nei i hans munn. Veldig grei kar! J

Allerede i slutten av september fikk jeg lagt ut et lite rådyrkje og begynte å fore med solsikkefrø og brød samt en og annen mus som gikk i fellene. Det tok ikke mange dagene før nøtteskrikene og meisene  tok til seg av frø,brød og mus mens korpen(ravnen) viste stor interesse for åtet. Et par uker ut i oktober da jeg satt i kamuflasjen begynte det som jeg hadde håpet på da jeg bestemte meg for denne foringsplassen. Som lyn fra klar himmel stupte en rovfugl ned mot skrikene som fór til alle kanter. Det var en ung spurvehauk som drev en form for angrep mot skrikene. Det rare var at skrikene virket ikke til å være spesielt redde for den lille rakkeren med de skarpe klørne men nærmest terget den til nye angrep. Resten av måneden  ble det mange besøk til myra og jeg fikk mange flotte opplevelser av å følge med på denne stillingskrigen mellom hauk og skriker. Ikke ved noen tilfeller så jeg at hauken lykkes med å fange en skrike . Det kunne nærmest se ut som at det var en form for angrepsøvelse haukene drev med. Flere hauker var på besøk men jeg så aldri mer enn to stykker samtidig.  Da oktober tok slutt forsvant spurvehaukene men jeg satt igjen med en god del bilder, - noen brukbare men mange dårlige bilder – ikke minst takket være at værgudene slo seg aldeles totalt vrange og sendte det ene kraftige regnværet etter det andre inn over Sør-Norge. Ikke spesielt lurt å sette opp kamuflasjen på en myr når nærmere 300 mm regn pøste ned over Porsgrunn denne måneden.  Jeg måtte faktisk evakuere kamuflasjen en gang da vannet trengte inn og hurtig steg opp mot en fotograf som satt i sokkelesten og vurderte hva f... han skulle gjøre nå. J

Ved juletider så jeg spor i det tynne snølaget på myra som minnet om en større hauk.  Også nå da, akkurat rett før julaften! Lite populært å skulle ta seg en tur til myra nå. Riktignok har min bedre halvdel innfunnet seg med at jeg jevnlig blir borte et døgn (jeg overnatter som oftest i fotoskjulet), men å skulle stikke av fra alle juleforberedelser ville vel fort kunne ende opp med en heller luguber stemning ved julemiddagen og neppe noen nattanuss på lange tider!  Den sjansen tok jeg ikke så neste overnatting ble først rett før nyttår. Da jeg sent på kvelden nådde fotoskjulet og sjekket åteplassen så jeg ferske haukespor i snøen rundt det lille jeg hadde igjen av åte og det var en spent fotograf som la seg i dunposen den kvelden.  Spurvugla møtte morgenlyset med sin velkjente stigende fløytelåt og snart var skriker og meiser på plass og tok for seg av solsikkefrø og brødskalker. Utpå formiddagen forsvant brått alle fuglene og kun noen varsellyder kunne høres inne fra den tette skauen som omkranser myra. Tida gikk og intet skjedde før plutselig den satt der – hønsehauken – en ung dame som årvåkent tok for seg av noen rådyrrester som lå fastfrosset i snøen. Heldigvis tok hun ingen notis av kameraet mitt og den svake lyden kameraet ga fra seg. Nå er ikke bilder av en rovfugl på åte det jeg mest ønsker meg og heldigvis satte hun seg på en stokk en stund før hun tok til vingene og fløy rett over fotoskjulet mitt. En flott opplevelse – særlig for meg som ikke hadde hatt hønsehauken foran kameraet på mange år. Delvis pga været samt andre gjøremål har jeg kun vært en tur til nå på nyåret og fikk nye bilder av hønsehauken, denne gang uten snø på myra. 

 I skumringen satt det plutselig en spurveugle

rett utenfor fotogluggen.

Spurvehauk 

Spurvehauken satte seg noen ganger nesten

innenfor nærgrensen til 300 mm´ern. 

 Spurvehauk i angrep.

 Haukene foretok det ene skyggeangrepet etter 

det andre. Her mot ei skjære.

En mørk og regnfull oktober krevde høye ISO-tall og 

til tider laaange lukkertider. For å prøve å få fram vind

og fuktighet var det tid for litt eksperimentering. 

 Hauken letter fra en av favorittsitteplassene.

 Ikke bare nøtteskrikene men også skjæra var 

med og utfordret haukene. 

 Skjære i landingsmodus. 

 Nøtteskrikene tok for seg både av solsikkefrø, 

brød, mus og rådyrkjøtt.

 Også var det på´n igjen med litt mobbing.

 Vanskelig å få skarpe bilder når haukene

jaget på nøtteskrikene.

 Mus fanget i fellene var visst en ekstra godbit

for nøtteskrika.

 Hønsehauken (duvhök, goshawk) er en vakker rovfugl.